100% orginalt i perfekt stand. Cover, game card og brukermanual

 


Anmeldelse
av Eirik Hafskjold, 21. desember 1998

Hvordan kan jeg ikke anmelde Ocarina of Time når jeg er så godt igang? En av de kanskje aller største spillprestasjonene som er klemt ut av noe selskap på noen platform noensinne. Ocarina of Time overlever kanskje ikke lupen etter dagens standard, men det er nå 15år gammelt og folk snakker enda varmt om det. Til sammenligning snakker ingen om Black Ops II, og det kom i år. Kvalitet tåler tidens tann for å si det sånn.

Ja hvor skal jeg begynne? Ocarina of Time kom på et tidspunkt hvor vi akkurat hadde blitt ferdig med Mario 64 og Banjo Kazooie, og eneste konkurranse var Crash Bandicoot på Playstation. Ikke akkurat hard konkurranse da for å si det sånn. Så kom jula, og Ocarina of Time. For en episk reise det ble.

Innen den første timen med gameplay var over ble man introdusert for revolusjonerende kontroller, sticky-targeting, dodging, side-stepping, bueskyting, blocking med skjold og sverdkamp som fungerte. Dette til lystige minneverdige fløytetoner fra det helt utrolig sammensatte soundtracket av Koji Kondo og en livlig og flott grafikk som den gang var veldig gjennomfort. Nintendo sin art-direction feilet ikke på dette spillet. Alle som har spilt Ocarina of Time vet hva jeg mener med minneverdige områder. Du har ikke glemt noe. Til sammenligning husker du ikke en drit fra ‘Black Ops II’ sitt tredje map, som du spilte for 26 dager siden. Kvalitet tåler tid.

Men dette var jo bare begynnelsen. Basic stuff som kontroll, grafikk og lyd. Når man kommer ut av skogen, så åpner jo Hyrule Fields seg opp forann de våte måpende øynene dine. Aldri før hadde noen sett noe så stort og vidstrakt i et dataspill. Aldri hadde vi sett horisonter og fjelltopper og faktiske steder man kunne besøke hele ti minutter løping unna. Det ga meg gåsehud og ståpels så mange ganger dette her altså, noe alle dere som spilte det i 1998 kan nikke enige i. Hvem hadde sett solen gå ned og over til natt i et spill før liksom? Dette var 1998 folkens. It pwnd serious ass. Hard.

Spillet introduserte deg hele tiden for nye ting, noe som sørget for en evig underholdende jevn flyt på moroskalaen. Plutselig fikk du åpnet noe nytt, som du hadde løpt forbi 100 ganger uten å egentlig tro skulle være tilgjengelig. For dere som har spilt dette, så gjelder det veldig for Water Temple, Gerudo Desert og Death Mountain.

The Deku Tree er ditt første møte med en dungeon i Ocarina of Time

Hele spillet er sentrert rundt templer, eller dungeons om du vil. Gameplay går mellom dungeons ut på å skaffe nytt utstyr, oppdage nye ting, få mer historiefortelling ut av characters og viktigs av alt – få tilgang til nye temples. Det er mange dungeons, og mange av de er store og tar lang tid. Oppbygningen av disse templene er ren platforming og noe gåteløsning. Finn en bryter og dytt på kasser og hopp og stå i. Standard stuff. (Uncharted anyone? Tomb Raider? Alle platformere siden?) I enden av disse templene fikk man som regel noe nytt som var viktig, som kanskje åpnet opp nye landområder. Sling-shot så man kom seg over avgrunnen mellom Hyrule og Gerudo f.eks.