- Tittel: World of Warcraft: The Burning Crusade
- Platform: Windows Vista
- Media: 4X PC-CD
- Utgitt: 2007
Orginal 3-disc cover med brukermanual og 1x cd-sleeve. Komplett uten skader.
Anmeldelse
av Eirik Hafskjold, 16. januar 2007
Her er det nok mange som kommer til å være uenig med meg, da The Burning Crusade kanskje var deres første møte med World of Warcraft. Det var ikke tilfelle for meg, og TBC var første steg i feil retning for min del.
Introduksjonen av den nye rasen Draenei var vel og merke en av de bedre forandringene som kom med TBC. Siden jeg begynte min karriere i World of Warcraft som en spe Tauren Shaman, så var muligheten for å kunne rulle Shammy som alliance en av de bedre forandringene de kunne rullet ut. Dette likte jeg såpass godt at jeg bare spilte min Human Mage til 61 før jeg rulla på nytt og ble en Draenei Enhancement Shaman for godt – noe jeg fortsatt er i Mists of Pandaria. Så dette var mitt største pluss med The Burning Crusade.
Når TBC kom hadde vi jo allerede forbredt oss ekstremt godt i forkant forann The Dark Portal i Blasted Lands og gledet oss stort – meg inkludert. Når dørene så åpnet, i en latency-fest-from-hell vel og merke, så ble vi kastet ut i krigssonen Hellfire Peninsula. Ikke noe galt i dette altså, for Hellfire er en av de bedre sonene i TBC i mine øyne. Masse questing og masse nytt. Masse gøy. Ikke værst.
Videre til Zangarmarsh og Sporeggar-grind. Ikke værst sone dette heller, jeg koste meg her jeg. Kan ikke si jeg var noe særlig fan av dungeons denne sonen tilbydde, men jeg hadde det alikevel gøy på quest. Det er absolutt ingenting i WoW som ligner på Zangarmarsh, så dette var flotte saker det. Det var også innebygd world-pvp i denne sonen, på lik linje som i Hellfire. Fungerte aldri noe særlig syntes jeg.
Så var det Terrokar Forrest. Denne sonen likte jeg aldri noe særlig. Mest sannsynelig på grunn av teamet og fiendene om var her, pluss at jeg aldri likte The Bone Wastes eller dungeons man ble tilbydt her. Rett og slett forglemmelig. Jeg likte ikke at jeg kom til noe forglemmelig i mitt kjære World of Warcraft.
Så ble man introdusert for den nye hovedstaden i WoW. Hva faen? For no drit. Shattrath City ja. Aldri har jeg vært mer misfornøyd med valget av hovedstad enn dette. Jeg syntes den var like interresant som hovedstaden til Draenei, nemlig The Exodar. Alle skjønner vel hva jeg mener da. Ingen liker den byen. Så her måtte jeg altså tvinge meg selv til å være i årene som kom – noe jeg ikke gjorde vel og merke – jeg reiste fortsatt til Ironforge når jeg skulle på bytur … på trass.
Så kom Nagrand. Den beste sonen i TBC uten tvil. Jeg likte denne sonen såpass godt at jeg ble her fra level 64 og helt til 70. Hva drev jeg med sier du? Jo jeg grinded orgres for å få rep nok til å kjøpe Talbuk-mounten fra den lokale rap-vendoren. Dette innebærte at jeg levlet 6 levels i samme sure illeluktende ogre-cave – muligens den værste grinden jeg har gjennomført i WoW. Det var ganske ille. Det værste var jo at den Talbuk-mounten var stygg og altfor liten til min Draenei. Men, accomplishment achieved.
Når man dinget 70 fikk man jo flying mount, og det var kult. Men jeg likte liksom ikke Outland noe særlig etter 70. Jeg syntes Netherstorm og Tempest Keep var tragisk som end-game, og gadd ikke raide eller noe i det hele tatt. Shadowmoon Valley, Blade’s Edge og Netherstorm gjorde jeg ikke questene i før Mists of Pandaria når jeg tenkte jeg skulle fullføre Loremaster-achievmenten.